Andre etappe, Storlien-Gaulstad, 126 km og 6 dager med Nils


Nils er klar til å starte på tredje delens andre etappe fra Le Ski Lodge på Storlien i Sverige.



Dag åttiseks, 29 km og 9 timer.

Denne etappen skulle vise seg å bli en av de hardeste på hele prosjektet siden det bare en uke før vi startet hadde vært en voldsom nedbør i dette området med påfølgende flom, og siden rundt 70% av etappen bestod av søkkvåt myr ble det en episk opplevelse. Fra Storlien fulgte vi skiheistraseen opp gjennom skogen til skoggrensen og derfra fulgte vi en merket sti opp til toppen av Skurdalshøyden. Herfra videre nordover og ned mot Skurdalssjøen før vi dreide vestover og krysset grensen til Norge like nord for grenserøys 161. Så videre nordover langs grensen på rødmerket sti forbi Skillerfjellet og Storbekkfjellet før vi stoppet for lunsj ved en liten elv 500 meter sør for grenserøys 162. Deretter videre nordover forbi grenserøysen og langs østsiden av Kjerringfjellet ned mot Hallsjøen før vi dreide vestover ned gjennom skogen og frem til Angeltjønnhytta som ligger ved østenden av innsjøen Fjergen, her overnattet vi. Overskyet og regn hele dagen med noe opphold innimellom. 

Pause i regnet på vei opp mot Skurdalshøyden, her hadde svenskene satt opp benker med jevne mellomrom.

Nils krysser grensen inn til Norge, på høyden over han skimtes grenserøys nr 161.

På grunn av flom i området måtte vi vade over demningen ved Skurdalssjøen, her går man normalt tørrskodd over.

Nils på vei opp mot Skillerfjellet med vestenden av Skurdalsjøen i bakgrunnen.

Bildet tatt nordover, i bakgrunnen kan man se Stavtjønna og mot horisonten til høyre på bildet skimtes grenserøys 161A. 

Real-turmat lunsjpause like sør for grenserøys nr 162.

Grenserøys nr 162 like øst for fjellet Huva.

Grenserøysen var satt opp i 1758 da Norge var under Danmark og Frederik den 5 var konge over begge landene. Frederik V, født 31. mars 1723, død 14. januar 1766, av den oldenborgske slekt var konge av Danmark og Norge mellom 1746–1766. Frederik var sønn av Christian VI og Sophie Magdalene. Han giftet seg med Louise den 10. november 1743 i Hannover. Med dronningen fikk han fem barn, deriblant den senere Kong Christian VII. Like mange barn fikk han også med sin yndlingselskerinne, Madam Hansen.

Angeltjønnhytta ligger flott til på et nes i innsjøen Fjergen.

Bilder fra Angeltjønnhytta.


Dag åttisyv, 17 km og 6 timer.

Andre dagen våknet vi til sol og skyfri himmel og fra Angeltjønnhytta fulgte vi den merkede stien nordvestover over myrene og opp mot skaret mellom Halsfjellet og Steinkleivfjellet, gjennom dette og videre nordover langs vestsiden av Blåberga før vi krysset elven Kjølhaugåa. Herfra over en høyde før vi måtte ta av vestover fra den gamle rødmerkede stien som fortsetter ned til Sulamo for å komme frem til Nord-Trøndelags Turistforenings nye hytte i Ferslia som ligger ved en skogsvei. Fra den rødmerkede stien fant vi tilfeldigvis et tråkk ned gjennom skogen som vi fulgte til skogsveien som ledet frem til hytta.

Vi er klare til å forlate Angeltjønnhytta i morgensolen.

Nils på hengebroen over Synnerelva.

På vei over myrene opp mot skaret mellom Blåberga og Steinkleivfjellet.

Nils på vestsiden av Halsfjellet med deler av innsjøene Fjergen og Langen i bakgrunnen.

Pause ved elven Kjølhaugåa.

Nils ankommer hytten i Ferslia.

Bilder fra Ferslihytta.


Dag åttiåtte, 27 km og 10 timer.

Fra Ferslia fulgte vi skogsveien en kilometer nordover før vi kom over på rødmerket sti som førte oss gjennom skogen og opp på snaufjellet hvor vi passerte sørøst for Østre Sulsjøen. Deretter nedover forbi Koksteinen før vi rundet Merraskardfjellet på vestsiden og ned til Merraskardet, like før dette stoppet vi for lunsj. Så gjennom skaret og over Hegglifjellet før stien gikk ned gjennom skogen forbi Godbekktjønna før den endte ut på riksvei 72. Deretter langs denne rundt 1,5 kilometer til Innstua som ligger på østsiden av Innsvatnet, her overnattet vi. Regn da vi startet men utpå dagen ble det opphold som på slutten av dagen endte i sol fra skyfri himmel.

Akkurat startet fra Ferslihytta tidlig på morgenen.

Nils på broen over elven Kjølhaugåa.

På vei over myrene opp mot Østre Sulsjøen.

Reinsdyr noen kilometer sørvest for Koksteinen.

På vei rundt Merraskardfjellet.

Lunsjpause like før Merraskardet.

Kort pause ved utløpet av elven fra Godbekktjønna, kun en kilometer igjen til riksvei 72.

Bilder fra Innstua som ligger like ved riksvei 72.


Dag åttini, 25 km og 8 timer.

Fra Innstua fulgte vi riksvei 72 videre nordover rundt 4 kilometer frem til vatnet Fånettjønna hvor veien her dreide østover mot grensen til Sverige, her tok vi av fra veien på merket sti videre nordover gjennom et stort myrområde hvor vi passerte vannene Storbellingen, Bustadtjønna og Søre Vassdalstjønna før vi kom frem til Midtitjønna som ligger like øst for Juldalshøgda, her stoppet vi for lunsj. Videre nedover langs rødmerket sti over Stormyrin og deretter ned til Vassdalsvika i sørøstenden av Veresvatnet hvor slutten av veien som går rundt nordsiden av Veresvatnet ender, denne fulgte vi frem til gården Sveet som ligger på østsiden av vannet og som tidligere hadde avtale med Nord-Trøndelag turistforening angående utleie av hytte til turgåere. Herfra fikk vi skyss over til vestenden av vannet før vi deretter fulgte stien inn til Bringsåshytta, denne hytta har Nord-Trøndelag turistforening nylig kjøpt av private og den ligger i et hyttefelt. Planen til turistforeningen var å rødmerke en ny sti fra Midtitjønna langs sørvestsiden av Veresvatnet og frem til hytta men de fikk ikke tillatelse av kommunen til det på grunn av protester fra reineierne som har rein i det området som stien var planlagt. Sol og lettskyet vær hele dagen.

Nils på vei nordover langs riksvei 72 i morgensolen.

Skilt som viser hvor man tar av fra veien og nordover mot Sveet.

En kort pause midt i de enorme myrområdene mellom vannene Storbellingen og Skillevatnet.

Åpen gamme like nord for Bustadtjønna.

Siden det var Lemen-år så møtte vi på utallige av dem i løpet av etappen, her er enda et illsint eksemplar av arten. Lemen (Lemmus lemmus), også kalt lomhund, tilhører gnagerne og hører hjemme i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellstrøk men finnes i noen grad også i lavlandet, spesielt i nord. Lemen utgjør også en svært viktig næringskilde for fjellrev og diverse rovfuglarter. Blant folk flest er lemen kjent som en evig hardhaus og en skikkelig hissigpropp.

En ny Real-turmatlunsj ved Midtitjønna.

På vei ned Stormyrin med gården Sveet og Veresvatnet i bakgrunnen.

Femti meter igjen til Bringsåshytta.

Bilder fra den koselige Bringsåshytta som er en laftet tømmerhytte.


Dag nitti, 16 km og 6,5 timer.

Etter et fint opphold på den flotte Bringsåshytta måtte vi bruke kartet for å finne veien videre nordøstover hvor vi krysset elven Helgåa på bro før vi fortsatte opp mot Storvukuseteren siden det ikke finnes noen merket sti i dette området, men ved Storvukuseteren kommer man igjen inn på den rødmerkede stien. Herfra gjennom skogen før vi krysset broen over elven Tverråa, deretter videre nordvestover mot Storbekkryggen og inn på fjellet hvor vi passerte nedre, midtre og øvre Storbekktjønnin, ved det sistnevnte vannet stoppet vi for lunsj. Derfra videre nordvestover mot Skjækerdalen og ned til Skjækerdalshytta som ligger i skogen på østsiden av dalen, her overnattet vi. Fint vær hele dagen.

Vi gjør oss klare til å forlate Bringsåshytta.

Nils på broen over elven Helgåa.

Pause på Storvukuseteren hvor vi også kom inn på den rødmerkede stien igjen.

Like nord for Storvukuseteren nådde vi markeringen av den sørlige grensen til Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark som offisielt ble åpnet av Kronprinsesse Mette Marit 6 juni 2006. Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark ble opprettet ved Kgl. Res. 17. desember i 2004. Parken utgjør totalt 1924 km2 og ligger i kommunene Lierne, Snåsa, Verdal, Steinkjer og Grong.

Lunsjpause i solen like sør for Øvre Storbekktjønnin.

På vei over fjellet mot Skjækerdalen.

Vel fremme på Skjækerdalshytta.

På hytteveggen var også det kjente Grensesømmen-skiltet satt opp, selv om vi befant oss litt lenger nord enn det nålen viser.

Fra Skjækerdalshytta var det lagt en plastslange opp i fjellet som leverte en konstant strøm av vann ved hytten slik at man kunne ta en litt kald men veldig etterlengtet "dusj".

Bilder fra Skjækerdalshytta.


Dag nittien, 12 km og 5 timer.

Fra Skjækerdalshytta, som ligger litt oppe i den østlige dalsiden, fortsatte vi ned i dalbunnen hvor vi krysset elven Skjækra på hengebro like ved Kulsliseteren, videre nordover opp den vestlige dalsiden mot snaufjellet hvor vi passerte Storbekktjønnin før vi kom frem til Storbekkskaret. Herfra bratt opp langs østsiden av fjellet Badstubekkvola og frem til Heimtjønna og Kokfisktjønna, ved sistnevnte stoppet vi for lunsj. Videre mot vest over Gruvfjellet og bratt ned mot gården Mokk som ligger på Gaulstad, på vei ned fra fjellet passerte vi også gamle tunnelåpninger i fjellet som tilhørte kobbergruver fra 1700-tallet. Overskyet oppholdsvær hele dagen. Dette var siste dagen på tredje delens andre etappe.

Vi forlater Skjækerdalshytta på morgenen, sikringshytta til venstre og hovedhytta som vi overnattet i til høyre.

Nils på hengebroen over elven Skjækra eller Skæhkerenjohke, som den heter på samisk.

Oppe på Stortjønnfjellet møtte vi på flere små reinflokker.

Lunsjpause ved Kokfisktjønna.

Veivisere som viser veien ned til Mokk og enden av etappen, Kokfisktjønna i bakgrunnen.

Vi forlater Skjækerdalsfjella Nasjonalpark som ble åpnet av Kronprinsesse Mette Marit 6 juni 2006.

Nils på toppen av Gruvfjellet før det går bratt nedover mot Mokk.

På vei ned mot Gaulstad og Mokk gård med Mokkavatnet i bakgrunnen.

På vei ned til Mokk passerte vi like ved noen av de gamle gruveinngangene til kobbergruvene fra 1700-tallet. Kopperforekomstene i Gaulstadfjella ble oppdaget i 1760. Her oppe på kanten av snaufjellet med Stortjønnfjellet, Skjækervatnet og nasjonalparken lenger inn ligger Gruvfjellet. De vulkanske bergartene her inneholder mye grønnstein og grønnskifer og det er i ganger i dette berget at kopperet befinner seg. Selve gruvedrifta varte bare i ca. 20 år, men hadde stor betydning for Gaulstad og Ogndalen. Mange flyttet hit for å jobbe i gruvene og en god del familier i Steinkjerdistriktet kan spore slektskap tilbake til en gruveslusk som slet i gruvene her. Dannelsen av Ogndalsbruket kan også sies å stamme fra gruvetida ved at proviantskriver ved Gaulstadgruvene, David Andreas Gram kjøpte opp mange eiendommer i Ogndal etter at gruvedrifta opphørte.

Fremme ved Mokk gård og slutten på tredje delens andre etappe. Mokk gård tilhørte justitsråd Henrik Hornemann under gruvedriften på 1700-tallet, som er nevnt ovenfor, han var herren til Reinsklosteret i Rissa. Da hans gårdsforvalter Ole Skjeflo fant malm på gårdens grunn i Grubefjellet, besluttet justitsråden at han også ville opprette kobberverk i Ogndalen. I 1766 begynte så Mokk Verk driften i 2 gruver. I 1777 oppførte man en smeltehytte på gården Roknas grunn ved Ogna, noe høyere opp i elven enn smeltehytten ved Skillegrind. I de nærmeste år foretok man en rekke mere eller mindre mislykkete smeltinger under ledelse av forskjellige bergkadetter. I 1783 ble det hele nedlagt med betydelige tap. Utgiften til driften skal ha beløpet seg til 20 000 riksdaler. Kobberet ble solgt for 5000 og som resulterte i 15 000 riksdaler i tap.